Jeg, Anja Christensen, dro til Canada med et ønske om å lære og om å forstå hva Canada har gjort innen utvikling av urfolksreiseliv.
Som prosjektleder for Samisk reiselivsstrategi dro jeg sammen med Sametinget, Nord Universitet, Nordnorsk Reiseliv, Nordland nasjonalparksenter og Inga Sami Siida for å delta på IITC 2026 i Edmonton, Alberta, på territoriet til Cree, Metis og First Nations. Å være til stede akkurat der, i et land hvor urfolkene har stått i en lang og krevende kamp for anerkjennelse og selvbestemmelse, satte rammene for hele opplevelsen.
I løpet av uken i Canada hadde vi møte med styret til Indigenous Tourism Association of Canada (ITAC), samt at jeg snakket med mange reiselivsaktører som ga meg innsikt i hva som er mulig når struktur, finansiering og tydelige standarder faktisk er på plass – de ligger foran oss i løypa av en grunn. I Sápmi har vi kulturen, historiene og de sterke aktørene, men vi mangler fortsatt et overordnet «støtteapparat» for samisk reiseliv. For mye hviler fortsatt på enkeltbedrifter som må ta hele motbakken alene, mens systemet som burde støttet dem, er for fragmentert.
Det er lett å forklare forskjellene med avstander og markedsstørrelse, men det virkelige skillet handler ikke om terreng – det handler om struktur og satsing.
Canada har vist at felles kvalitetssikring, urfolksledelse og samordnet satsing gir både økt verdiskaping og kulturell anerkjennelse. Canada har kommet langt og det er lett å bli imponert, men det viktigste spørsmålet er: Hva kan vi lære av dette i utviklingen av samisk reiseliv i Norge?
Her er noen av mine læringspunkter:
ITAC viser vei med en tydelig og samlende visjon: «Make Canada the world leader in Indigenous tourism by 2023"». Denne visjonen fungerer som strategisk kompass for hele næringen og gir retning for prioriteringer, finansiering og utvikling. For samisk reiseliv kan en felles ambisjon og en tydelig retning gi fart i utviklingen.
Canada har en sterk nasjonal nonprofit organisering, Indigenous Tourism Association of Canada (ITAC), som er ledet av urfolk for urfolk, med representanter fra alle urfolksgrupper i hele landet. Totalt har de i dag 1300 urfolks reiselivsbedrifter som medlemmer med et mål om et årlig bidrag til BNP på 6 milliarder dollar innen 2030. ITAC har utviklet solide modeller for finansiering, sertifisering og markedsføring som viser at profesjonalisering ikke står i motsetning til ivaretakelse av kultur – tvert imot kan det forsterke og beskytte den. Med et mer helhetlig og nasjonalt system for utvikling og samarbeid kunne også samisk reiseliv tatt et betydelig steg framover.
Et viktig læringspunkt er hvordan Canada aktivt jobber for å unngå stereotypier og gir bedriftseierne trygghet til å utvikle opplevelser på egne premisser. Opplevelsene skal være ekte, personlige og dypt kulturforankrede. Som en av aktørene sa til meg: «For me, authenticity is when I tell my story the way I want to tell it.»
Dersom vi i Norge skal «opp på pallen» så handler det om å virkelig satse på urfolksreiseliv i Norge og bygge det som mangler: urfolksledet organisering, profesjonelle utviklingsprogrammer og en markedsføring som viser mangfoldet innen samisk kultur og eierskap av samiske aktører. Da kan samisk reiseliv vokse i eget tempo – med integritet, stolthet og lønnsomhet. Canada viser at sterke systemer skaper sterke bedrifter. Nå trenger vi politisk vilje, langsiktig finansiering og en struktur som setter samiske aktører i førersetet.
Samisk reiseliv skal ikke kopiere Canada, men finne sin egen vei – med støtte fra et apparat som forstår kulturen som finnes i Sápmi. Spørsmålet er derfor ikke lenger om Norge bør satse. Spørsmålet er når vi skal begynne å ta ledertrøya på alvor.
(dette ble først publisert som en kronikk hos Nordnorsk debatt: https://www.nordnorskdebatt.no/samisk-reiseliv-norge-vant-kanskje-ol-men-canada-topper-pallen-i-urfolksreiseliv/o/5-124-415818 )
.png)
