.png)
Under en studietur til Edmonton i Canada for prosjektene Samikun og Strategi for samisk reiseliv, deltok vi på International Indigenous Tourism Conference. Vi hadde også møter med den nasjonale urfolkturismeorganisasjonen ITAC (Indigenous Tourism Association of Canada) og den internasjonale organisasjonen DO-IT (Destination Original Indigenous Tourism), samt deltok i noen urfolksopplevelser. ITAC jobber med utvikling, markedsføring og partnerskap for urfolksturisme i Canada. De har som mål å bli best på urfolksturisme globalt. Et av målene deres er å skape 30.000 jobber – dobbelt så mange som i dag. DO-IT jobber særlig med markedsføring. Foreløpig omfatter arbeidet tre land, men de ønsker å inkludere flere.
Undersøkelser viser at 70–80 % av Canadas innbyggere ønsker å delta i urbefolkningsopplevelser. Flere land har en betydelig andel av befolkningen som ønsker å delta i urbefolkningsturisme. Noen av disse landene ligger langt unna, men vi hørte ingen refleksjoner om klimautfordringer slik vi ofte gjør i Norge. Canada har sine egne klima-utfordringer, som branner og flom. Likevel var det lite fokus på prinsippet om «rett gjest, til rett tid og sted». Det var imidlertid en underforstått forståelse av at urfolkturisme må tilpasses det som aksepteres av lokalsamfunnene.
Det som fikk mye plass, var vekst, konkurranse og internasjonalisering. Dette overrasket oss. Fokuset minnet mer om tradisjonell økonomisk tenkning enn om bærekraft og urfolksverdier. Da vi spurte hvorfor, fikk vi et ærlig svar:
«Det sitter folk fra det offentlige i salen. De forventer at vi snakker om vekst hvis vi skal få støtte. Men vekst er ikke det viktigste for oss.»
En annen sa:
«Kulturell bærekraft er viktigere enn økonomi.»
Må de tilpasse seg systemet? Også i Norge har vi hørt små reiselivs- og mataktører – både samiske og ikke-samiske – si at de må snakke om vekst for å få støtte, selv om de egentlig bare ønsker å gjøre det de brenner for og tjene «nok». Å være en del av et vekstdrevet system kan ikke være det eneste målet.
I Canada ble urbefolkningsturisme omtalt som «forsoning i praksis». En innleder beskrev formålet slik:
«Blomstrende urfolksturisme er til fordel for samfunnets helse og forvaltningen av landet.»
En annen sa:
«Urfolksturisme bygger stolthet…Ikke bare som en tilleggsnæring eller som noe som bare utnytter vår kultur som en ressurs. Urfolksturisme med våre egne opplevelser er en viktig næring der vi aktivt holder liv i vår egen kultur.»
ITAC setter krav om at minst 51 % av eierskapet i bedriftene må være fra urfolk.
Hvordan kan vi ta lærdom av dette på en måte som erkjenner at forsoning og bærekraft må forstås i lys av stedlige relasjoner til land, natur og samfunn? Samisk reiseliv har potensial til å bli et globalt eksempel som tar hensyn til planetens og menneskers tålegrenser. Samiske livsformer er bygget på en forståelse og respekt for moder jord og hennes grenser. Reiseliv og opplevelser bør derfor gå hånd i hånd med denne filosofien.
Å skape flere rom for at samiske stemmer, historier og perspektiver kan bli hørt – og at samer selv får eierskap til hvordan deres historier fortelles – kan styrke samisk kultur på egne premisser. Samtidig kan det bidra til å utfordre og fortrenge forenklede og lite kunnskapsbaserte representasjoner av samiske livsformer.
Reiseliv kan bli en arena for forsoning ved å skape møter mellom mennesker og gi innsikt i praksiser, fortellinger og verdensforståelser som i generasjoner har vært marginalisert eller mistolket. Slik blir reiselivet ikke bare en økonomisk aktivitet, men en sosial og kulturell arena for anerkjennelse og flersidig verdiskaping.
Forsoning krever både lytting, respekt og vilje til å forstå. Samiske opplevelser gir nettopp en mulighet til å lære gjennom nærkontakt med mennesker og praksiser som bygger på en dypt forankret relasjon til dyr, natur og landskap. Gjennom møter med reindrift, håndverk, historiefortelling, mattradisjoner og landskapsforståelse kan besøkende oppleve noe av mangfoldet i kulturen og en annen måte å se verden på. Mening og kunnskap kan styrkes for alle involverte.
For samiske lokalsamfunn kan reiseliv samtidig styrke kulturell selvtillit. Å formidle egen kultur kan være en kilde til stolthet og revitalisering, særlig i områder der fornorskingens konsekvenser fortsatt merkes. Et reiseliv som løfter frem mangfoldet i kulturen, språk, tradisjonell kunnskap og tilknytningen til naturen, kan dermed bli en vei mot heling – både for dem som formidler, og for dem som lytter.
Mange urfolksamfunn opplever spenningen mellom kommersialisering og bevaring av kultur, natur og livsgrunnlag. Under konferansen var det flere innslag om bærekraft og sertifisering. Ett konsept var «The two-eyed seeing», som inkluderer både vestlig og urfolks kunnskap for å oppnå en mer helhetlig og samarbeidsorientert utvikling. Dette konseptet anerkjenner og balanserer perspektivene uten å slå dem sammen. Det harmoniserer godt med regenerativ turisme, som får økt fokus globalt. En canadisk innleder beskrev ønsket urfolksturisme slik:
«Forlat landet i bedre stand enn da du kom, ikke bare ta bilder.»
Det er interessante likheter, men også forskjeller mellom urfolkskulturer. Det er samtidig en overforenkling å se såkalt «vestlig» kultur som bare én måte å se på. Det er for eksempel store forskjeller i forståelsen av bærekraft. I stedet for å forsterke stereotypier bør mangfoldet løftes frem for å øke inkludering og komplementaritet i samiske opplevelser.
Vi bør våge å stille kritiske spørsmål om formål og praksiser innen reiseliv, inkludert samisk reiseliv. I neste kronikk spør vi: Hva er urbefolknings- og samiske opplevelser?
(Dette ble først publisert som en kronikk på Nordnorsk debatt: https://www.nordnorskdebatt.no/hva-er-formalet-med-a-satse-pa-samisk-reiseliv/o/5-124-420168 )
.png)
